Historie

Potetplanten kommer fra Andesfjellene i Sør-Amerika, hvor den med sikkerhet har vært dyrket i cirka 3000 år. Noen forskere anslår at poteten har vært dyrket av den opprinnelige befolkningen i området fra 4000 til 7000 år tilbake. Til forskjell fra mange andre matplanter kan potet dyrkes i svært høytliggende fjellområder; typisk for Andesfjellene, og poteten ble derfor en viktig basiskost for de hardføre folkene som lever i disse traktene.

Poteten kom til Europa første gang rundt 1550, og fra 1565 ble det gjennomført organisert import til Spania. Det var spanske conquistadorer, altså erobrere i Sør-Amerika, som tidlig på 1500-tallet tok med seg potetknoller tilbake til sitt hjemland. Poteten inneholder mye vitamin C, og sjøfolkene fra Spania hadde god nytte av den på reisene over Atlanterhavet. Poteten var effektiv mot skjørbuk, som ellers var et problem for sjøfarerne.

Fra Spania spredte bruken av poteter seg først til Italia og Tyskland, senere til Irland og andre land. Men kjennskapen til potet og potetdyrking spredte seg langsomt. Til tross for at myndighetene i mange europeiske land aktivt oppmuntret til dyrking og konsum, og til tross for at den næringsrike matvaren var billig å produsere, tok det lang tid før poteten kom i vanlig bruk i europeisk kosthold. Hovedårsaken til dette var at potet tilhører søtvierfamilien, som også omfatter giftige planter. Dette gjorde at mange til å begynne med hadde en psykologisk barriere mot å spise poteter.

Poteter i Norge

Potetplanten kom til Norge i årene før 1750, og ble dyrket på åkerland fra 1760-årene. Prester og andre embetsmenn gikk i spissen og oppmuntret til potetdyrking. Hans Nielsen Hauge fikk tittelen potetprest da han reiste rundt i Norge og forkynte potetens velsignelser ved siden av sitt kristne budskap. Sjøfolk og soldater som hadde vært utenlands, bidro angivelig også til økt popularitet for knollene fra Andesfjellene.

Johan Reinhold Grauer (1756–1819) på Kjørbo i Bærum nevnes blant de første potetdyrkere i Norge. Den første potetpresten var Hermann Ruge (1706–1764) i Slidre (1762). Det mest kjente temaskrift fra slutten av 1700-tallet er prost Peder Harboe Hertzbergs (1728–1802) Underretning for Bønder i Norge, om «... den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge ...» (1774).

Dyrkingen økte sterkt utover til 1840, påskyndet av nødsårene omkring 1810 og av overgang fra korn til potet som råstoff til brennevin. Til dyrefôr ble poteter brukt fra 1860. Dyrkingen tok seg da opp igjen etter en tilbakegang som blant annet skyldtes konkurranse fra billig korn og til dels importerte poteter, samt angrep av potettørråten, som hadde vist seg på Sørlandet rundt 1835. I 1846 var angrep av tørråte omfattende over hele landet. På 1900-tallet økte potetarealet frem til 1950 med store topper under første og andre verdenskrig. Fra 1950-årene har dyrkingen avtatt sterkt, fordi den er arbeidskrevende, lite lønnsom, og fordi det ikke brukes så store kvanta potet til fôr som tidligere.